lørdag 18. april 2009
Mens vi venter.. Gjettekonkurranse.
Det er nå veldig tydelig at Vierma er med valper. Ho vagger rundt på gårdsplassen som et hengebuksvin, og enda er det to uker igjen. Veide ho i går på ca 47 dager og da var vekta 23,8kg. Vanlig vekt er rundt 19-20kg. Sist var det 7stk og ho var stor da også, men har ingen peiling på hvor mye ho veide. Spørsmålet som vi lurer på nå er hvor mange valper kan det være? Premie til den som tipper rett.
tirsdag 14. april 2009
Skjærtorsdag og bursdagsfeiring
Vi hadde avtalt med Kathrine at vi skulle forsøke å få til hundetur for henne og Eskil på Eskil sin bursdag på skjærtorsdag. De ville da være på hytta, og vi kunne starte ut på tur som vanlig og bare møte opp utenfor hytta. Kathrine ble noe forsinket i sin avreise, og derfor var det mer mot kveld før vi var klare på Susegga for avreise. Kristian kjørte 8-spann, og jeg 5. Fra parkeringa til hytta er det 9km, og det skulle erfaringsmessig ikke ta stort mer enn en time. Så feil kan en ta..
Vi startet av gårde med friskt mot, men det hadde vært en lang dag med sol, så det var gjennomslagsføre delux. Enkelte ganger hang Dodger i nakkelina mens han svømte i snøen og forsøkte å finne feste for føttene. Det samme med Kipper som gikk bak hos meg. Jeg hadde Houndy og Kristi i led, og det gikk greit. Borte ved Åksjøen møtte vi det første hinderet, isen hadde fått en lyseblå farge som vi ikke likte, så vi satset på brua i stedet. Houndy og Kristi skjønte ikke høyrekommando plutselig, men Vierma tok kommando i point og dro med seg lederne og alt til høyre. Nede ved brua møtte vi et nytt problem. Brua var bar, og det var en meter med vann mellom bredden der vi var og selve brua. I tillegg kom vi ikke rett på, men i en liten vinkel. Heldigvis var ikke vannet dypt, det var bare 10 cm ca over store flate steiner, men utfordring likevel å få lederne over. Utrolig nok så gikk lederne mine over uten noe mer tull, sleden og resten av hundene var det litt verre med. Kjørte litt lengre bort, og fikk ankret opp i en stolpe og vasset tilbake for å hjelpe Kristian. Han hadde Voina og Alv(8mnd) i led, så han hadde litt mer lederproblemer, men innen jeg kom bakover, så hadde han fått mesteparten av spannet på brua, veltet sleden, slått kneet og satt ankeret godt fast i bruplankene. Tussa som gikk bak sammen med Kawa hadde vært under vann en tur, og så veldig misfornøyd ut med hele opplegget. Men når vi nå hadde passert brua kunne det umulig bli noe verre..
Kom oss inn på gammelsporet, og bekken som Kristian sjekket bunnen av tidligere i vinter hadde ikke gått opp, og var lett å krysse. Ting så nå ut til å gå bedre. Men ca 1km før vi kommer inn på sporet fra Henningvola krysser vi ei stor myr med noen bekker. Vi så ut over den og så et hav av overvann og brunt myrvann. Nice. Løsningen var å legge sporet til venstre, og så svinge til høyre litt lenger bort. Men nå hadde Kristi fått nok av brøyting og vann og Houndy, og utnyttet enhver anledning til å forsøke å snu spannet hjemover. Bytte av ledere måtte til, og gamlemor Vierma måtte ta ansvar. Det gikk greit, men Houndy har ikke helt skjønt det der med høyre og venstre uspora, og kan desuten være ganske vanskelig å flytte på, så Vierma hadde en tung jobb med styringa. Litt lengre bort traff vi på en ny bekk som holdt på å gå opp. Jeg konfererte med Kristian om hvordan vi skulle angripe dette, men han sa at vi bare skulle krysse der vi var. "Jeg kan ikke bli noe våtere enn det jeg er," sa han. Jeg styrte hundene dit det så ut til å være lettest å krysse, men midt i bekken stoppet Houndy og Dodger på ei lita øy med snø. Det var håpløst å få rikka de den siste meteren til venstre og på fast snø. "Nå blir jeg våt", tenkte jeg, og gikk fram fra sleden. Og det stemte. Gikk raskt for snøen bar ikke så godt, men fikk likevel vann godt over Sorelskoene som fyllte seg med vann. Bra det var varmt og fint i været. Spannet mitt fulgte etter når jeg gikk over, og Kristian sitt kom da også. Men de tok en litt annen rute over, og der var det dypere. Halve spannet var vel kommet over da Kristian måtte hjelpe til og dytte. Men da han gikk av sleden fantes det ikke bunn.. Bakhundene svømte og Kristian lå på magen etter sleden. Det viste seg at det gikk å bli våtere enn det han var....
Ble ikke så mye mer kluss på resten av turen, men da vi kom til hytta hadde vi brukt over dobbelt så lang tid som planlagt og hadde støvlene fulle av vann.. Men kaffe og bursdagskake rettet på det meste.. Da vi skulle ut og kjøre bursdagsturen hadde det blitt mørkt og begynt å regne. Ikke de beste forholdene for tur, men jeg tror de koste seg på den lille turen rundt på vola i skiløypene.
Vi måtte spørre Eskil om å kjøre Kristian tilbake til Suseggvola for å hente bil og henger så vi kunne komme oss hjem igjen. Å kjøre løypa tilbake frista ikke. På vei ned fikk Kawa ett eller annet anfall og holdt på å svelge tunga si, men Kristian fikk ordna opp i det så det gikk bra.
Vi startet av gårde med friskt mot, men det hadde vært en lang dag med sol, så det var gjennomslagsføre delux. Enkelte ganger hang Dodger i nakkelina mens han svømte i snøen og forsøkte å finne feste for føttene. Det samme med Kipper som gikk bak hos meg. Jeg hadde Houndy og Kristi i led, og det gikk greit. Borte ved Åksjøen møtte vi det første hinderet, isen hadde fått en lyseblå farge som vi ikke likte, så vi satset på brua i stedet. Houndy og Kristi skjønte ikke høyrekommando plutselig, men Vierma tok kommando i point og dro med seg lederne og alt til høyre. Nede ved brua møtte vi et nytt problem. Brua var bar, og det var en meter med vann mellom bredden der vi var og selve brua. I tillegg kom vi ikke rett på, men i en liten vinkel. Heldigvis var ikke vannet dypt, det var bare 10 cm ca over store flate steiner, men utfordring likevel å få lederne over. Utrolig nok så gikk lederne mine over uten noe mer tull, sleden og resten av hundene var det litt verre med. Kjørte litt lengre bort, og fikk ankret opp i en stolpe og vasset tilbake for å hjelpe Kristian. Han hadde Voina og Alv(8mnd) i led, så han hadde litt mer lederproblemer, men innen jeg kom bakover, så hadde han fått mesteparten av spannet på brua, veltet sleden, slått kneet og satt ankeret godt fast i bruplankene. Tussa som gikk bak sammen med Kawa hadde vært under vann en tur, og så veldig misfornøyd ut med hele opplegget. Men når vi nå hadde passert brua kunne det umulig bli noe verre..
Kom oss inn på gammelsporet, og bekken som Kristian sjekket bunnen av tidligere i vinter hadde ikke gått opp, og var lett å krysse. Ting så nå ut til å gå bedre. Men ca 1km før vi kommer inn på sporet fra Henningvola krysser vi ei stor myr med noen bekker. Vi så ut over den og så et hav av overvann og brunt myrvann. Nice. Løsningen var å legge sporet til venstre, og så svinge til høyre litt lenger bort. Men nå hadde Kristi fått nok av brøyting og vann og Houndy, og utnyttet enhver anledning til å forsøke å snu spannet hjemover. Bytte av ledere måtte til, og gamlemor Vierma måtte ta ansvar. Det gikk greit, men Houndy har ikke helt skjønt det der med høyre og venstre uspora, og kan desuten være ganske vanskelig å flytte på, så Vierma hadde en tung jobb med styringa. Litt lengre bort traff vi på en ny bekk som holdt på å gå opp. Jeg konfererte med Kristian om hvordan vi skulle angripe dette, men han sa at vi bare skulle krysse der vi var. "Jeg kan ikke bli noe våtere enn det jeg er," sa han. Jeg styrte hundene dit det så ut til å være lettest å krysse, men midt i bekken stoppet Houndy og Dodger på ei lita øy med snø. Det var håpløst å få rikka de den siste meteren til venstre og på fast snø. "Nå blir jeg våt", tenkte jeg, og gikk fram fra sleden. Og det stemte. Gikk raskt for snøen bar ikke så godt, men fikk likevel vann godt over Sorelskoene som fyllte seg med vann. Bra det var varmt og fint i været. Spannet mitt fulgte etter når jeg gikk over, og Kristian sitt kom da også. Men de tok en litt annen rute over, og der var det dypere. Halve spannet var vel kommet over da Kristian måtte hjelpe til og dytte. Men da han gikk av sleden fantes det ikke bunn.. Bakhundene svømte og Kristian lå på magen etter sleden. Det viste seg at det gikk å bli våtere enn det han var....
Ble ikke så mye mer kluss på resten av turen, men da vi kom til hytta hadde vi brukt over dobbelt så lang tid som planlagt og hadde støvlene fulle av vann.. Men kaffe og bursdagskake rettet på det meste.. Da vi skulle ut og kjøre bursdagsturen hadde det blitt mørkt og begynt å regne. Ikke de beste forholdene for tur, men jeg tror de koste seg på den lille turen rundt på vola i skiløypene.
Vi måtte spørre Eskil om å kjøre Kristian tilbake til Suseggvola for å hente bil og henger så vi kunne komme oss hjem igjen. Å kjøre løypa tilbake frista ikke. På vei ned fikk Kawa ett eller annet anfall og holdt på å svelge tunga si, men Kristian fikk ordna opp i det så det gikk bra.
fredag 10. april 2009
Eplemarmelade m/biter
Palmehelga reiste vi vi til Korgen og Leirskardalen for litt kjøring og sosialt samvær med familien. Egentlig hadde vi planlagt avreise til fredags kveld, men vi ventet på en hengsel til bakdøra på GD'en som ikke kom før på lørdag, så det ble lørdag ettermiddag at vi var startklare. Kom frem til ferdig elgsteik, og etterpå satte vi hundene på langkjetting. Det var en del bjeffing på hundene, men vi tenkte ikke noe mer over det fordi det var jo fire kvalper på langkjetting på et ukjent sted, så det var jo naturlig egentlig. Men da vi kom for å fore viste det seg at bjeffinga hadde en helt annen grunn. 7 hunder sto i en stor klump borte ved ene festet av langkjettingen. Tussa hadde tygd løs festet som holdt kjettingen hennes til vaieren, kommet seg bort til tauet som festet ene enden av vaieren og toppet det hele med å tygge av tauet der. Alt hadde floket seg, og Doser og Kawa hadde sloss. Kawa hadde en del sår etter hjørnetenner i føttene og hodet, men ikke noe alvorlig. Doser hadde to sår som måtte syes. Dermed var to hunder sykmeldt første delen av påska. Vi hadde ingen skjerm, så vi tok hull i bunnen på ei bøtte som hadde inneholdt eplemarmelade m/biter og stripset den fast til halsbåndet til Doser så han ikke skulle tygge på stingene. Han fikk tilnavnet "Bøtteknotten" og lå i bur i uthuset og syntes veldig synd på seg selv.
Søndag tok vi med Kristine og de tolv resterende hundene og kjørte en tur innover Leirbotnet mot Kjennsvatnet. Der vinner en høgdemeter raskt, og bakkene virket snart endeløse. Men været var fint og hundene jobbet bra. Vi kom nesten opp på løypas høyeste punkt før vi snudde og kjørte ned igjen. Nede i dalen tok vi en kort rast. Kristine var blitt litt kald, så vi skiftet sokker og så fikk ho sitte i fjellduken på tur ned.
Mandag var ikke været så vi var på en liten handletur i Korgen, penicillin til Doser bl.a og var innom bestemor på besøk. På ettermiddagen kjørte vi opp ei løype på ca 500m på jordet, med et 5-spann, og så fikk den unge hundekjøreren kjøre sin egen slede bak. Første runde hadde hun to hunder, men det ble for mye så vi reduserte til bare en. Da gikk det mye bedre, og det ble noen runder før vi ga oss.
Tirsdag ble også en sløvedag mens vi ventet for å se om det kanskje ble fint vær. Vi vurderte å dra på fjellet, men det ble til at det ble kjøring på jordet. Lederne på 6-spannet denne dagen syntes at det å gå rundt og rundt sånn var kjempeteit, og foreslo hele tiden "forbedringer" som f.eks å dra videre eller ut på veien. Men Kristine kom bak på sin slede med Kristi, og de kjørte forbi og tok ledelsen, så da gikk alt veldig bra. Til slutt syntes hun det gikk for tregt med bare en hund, så ho spurte om å få kjøre en til. Da ble det to-spann med Kristi og Voina og vi kom helt ut av telling på hvor mange runder det ble.
Vi vurderte å bli til onsdag, men fant ut at det var like greit å kjøre ned på tirsdag siden vi hadde bøtteknotten å ta vare på, og vi var litt lei av å ha hundene på langkjetting.
Søndag tok vi med Kristine og de tolv resterende hundene og kjørte en tur innover Leirbotnet mot Kjennsvatnet. Der vinner en høgdemeter raskt, og bakkene virket snart endeløse. Men været var fint og hundene jobbet bra. Vi kom nesten opp på løypas høyeste punkt før vi snudde og kjørte ned igjen. Nede i dalen tok vi en kort rast. Kristine var blitt litt kald, så vi skiftet sokker og så fikk ho sitte i fjellduken på tur ned.
Mandag var ikke været så vi var på en liten handletur i Korgen, penicillin til Doser bl.a og var innom bestemor på besøk. På ettermiddagen kjørte vi opp ei løype på ca 500m på jordet, med et 5-spann, og så fikk den unge hundekjøreren kjøre sin egen slede bak. Første runde hadde hun to hunder, men det ble for mye så vi reduserte til bare en. Da gikk det mye bedre, og det ble noen runder før vi ga oss.
Tirsdag ble også en sløvedag mens vi ventet for å se om det kanskje ble fint vær. Vi vurderte å dra på fjellet, men det ble til at det ble kjøring på jordet. Lederne på 6-spannet denne dagen syntes at det å gå rundt og rundt sånn var kjempeteit, og foreslo hele tiden "forbedringer" som f.eks å dra videre eller ut på veien. Men Kristine kom bak på sin slede med Kristi, og de kjørte forbi og tok ledelsen, så da gikk alt veldig bra. Til slutt syntes hun det gikk for tregt med bare en hund, så ho spurte om å få kjøre en til. Da ble det to-spann med Kristi og Voina og vi kom helt ut av telling på hvor mange runder det ble.
Vi vurderte å bli til onsdag, men fant ut at det var like greit å kjøre ned på tirsdag siden vi hadde bøtteknotten å ta vare på, og vi var litt lei av å ha hundene på langkjetting.
torsdag 26. mars 2009
Ventetid
Vierma har vært på husmorferie i Tufsingdalen, og nå krysser vi fingre og tær for at det blir valper. Den heldige hannhunden var Pete og Bente Jahnsens Vuk.
Valper ventes forhåpentligvis i begynnelsen av mai, men enda er det bare å vente og se...
mandag 16. februar 2009
Hyttetur
Nå har vi vært på første hyttetur med hundespann. Valget falt på Buvollen i Forradal. Kristian hadde tatt fri fredag, og vi brukte mesteparte av dagen for å ordne utstyr og pakke alt som skulle være med. Foret hunder før vi kjørte hjemmefra, og tok handelen på Stjørdal. Pizza Grandiosa ble fortært hjemme hos foreldrene til Kristian før vi la ivei mot hytta.
Startet ca klokka halv 11 fra parkeringen. Det snødde tett, så det var fint at det var oppkjørt skuterspor nesten helt fram til hytta. Hele sirkuset var med, Kristian hadde 8 og jeg 6. Det gikk ikke fort med oss, men det gikk da framover. Kristian hadde nok mer sprut i spannet sitt enn det jeg hadde, men han fikk de ikke til å gå noe særlig uten pes, så da måtte jeg kjøre først helt til vi skulle brøyte siste biten. Da måtte 8-spannet ta over.
Heldigvis hadde vi lagt inn hytta på Gps, for det var nesten en halv meter med nysnø, og lett å kjøre seg bort bortover alle myrdragene som lignet på hverandre i mørket. Men vi fant da fram, selv om de siste 300 meterne antagelig tok like lang tid som de 8 første km. Da vi hadde fått installert oss på hytta og alt var klart for kvelden var klokka blitt 2. Doser og Houndy fikk ligge inne.
Lørdag ble det bare en liten tur opp til Vigdevatnet og tilbake til Buvollen.
Søndagen kjørte vi ned igjen.
Kristian, Tussa og Alv koser seg på lørdagskvelden
Dodger og Kristian
Valentinesmiddag: Pepperbiff, potetsalat og potetgull
Kristian sitt hundespann på lørdag
Doser, Kristi og Tussa
Ernst søndag morgen
Mitt spann på vei ned søndag.
Peik spiste sela si, så Ernst lånte bort sin og sprang løs.
Kristian
Startet ca klokka halv 11 fra parkeringen. Det snødde tett, så det var fint at det var oppkjørt skuterspor nesten helt fram til hytta. Hele sirkuset var med, Kristian hadde 8 og jeg 6. Det gikk ikke fort med oss, men det gikk da framover. Kristian hadde nok mer sprut i spannet sitt enn det jeg hadde, men han fikk de ikke til å gå noe særlig uten pes, så da måtte jeg kjøre først helt til vi skulle brøyte siste biten. Da måtte 8-spannet ta over.
Heldigvis hadde vi lagt inn hytta på Gps, for det var nesten en halv meter med nysnø, og lett å kjøre seg bort bortover alle myrdragene som lignet på hverandre i mørket. Men vi fant da fram, selv om de siste 300 meterne antagelig tok like lang tid som de 8 første km. Da vi hadde fått installert oss på hytta og alt var klart for kvelden var klokka blitt 2. Doser og Houndy fikk ligge inne.
Lørdag ble det bare en liten tur opp til Vigdevatnet og tilbake til Buvollen.
Søndagen kjørte vi ned igjen.
Kristian, Tussa og Alv koser seg på lørdagskvelden
Dodger og Kristian
Valentinesmiddag: Pepperbiff, potetsalat og potetgull
Kristian sitt hundespann på lørdag
Doser, Kristi og Tussa
Ernst søndag morgen
Mitt spann på vei ned søndag.
Peik spiste sela si, så Ernst lånte bort sin og sprang løs.
Kristian
søndag 8. februar 2009
Femundløpshelg
Det er mulig! Denne helga har vi kommet oss ut både lørdag og søndag.
I dag søndag så det imidlertid ganske mørkt ut for turen på Vola ganske lenge. Først sov vi lenge, så ble det ganske mye tablemushing. Det er jo Femundløp denne helga, og spennende i teten og mange å heie på. Må bare sitte litt til for å se den eller den komme inn eller reise ut. Så måtte vi avreagere med en hundefilm, valget falt på Iditarod 2003. Og da nærmet klokka seg plutselig skummelt 4 og dørstokkmila ble lengre og lengre. Men med et krafttak dro vi oss opp fra sofaen og kom oss ut.
Men la oss nå begynne med begynnelsen.
På lørdag var vi oppe i ganske rimelig tid til oss å være (dvs frokost før 12) og kom oss greit opp på vola. Jeg kjørte 4 - spann og Kristian 6.
Da vi sto og var nesten ferdige med å sele opp, så skjedde det som kunne vært ganske skummelt hvis jeg ikke hadde hatt sikringsline. Kipper sto og rykket i sela, og så gikk ankertauet av. Men siden sleden også var festet med sikringstau, så var det bare snakk om å erstatte ankertauet med ei anna line vi hadde med, og starte. Nytt tau til ankertau til meg og sikringstau til Kristian står imidlertid på ukens handleliste. Ikke vits i å friste skjebnen på nytt.
Det var surt vær, - 15 og sur vind i mot da vi kjørte innover. Hadde med Alv løpende løs, og han hadde den artigste dagen i sitt liv. Sprang sikksakk ut og inn i spannet mitt og over og under både hunder og midtline. Vierma og Kristi var veldig tålmodige med han i front, og deler av turen hadde jeg tre ledere. Alv var også bak og testet om han kunne gå sammen med Kristian sitt spann, men av Doser og Houndy fikk han klar beskjed om at han burde ligge unna. :-D
Kjørte inn til Leinsvollen og snudde der. Tok en liten pause, og Kristian tok på seg en ullgenser ekstra. Da fikk jeg melding fra mamma som lurte på når vi kom på middag... Vi hadde diskutert på msn muligheten for en middag i helga pga morsdag, og jeg hadde tenkt søndag, og ho hadde tydeligvis tenkt lørdag... Vi hadde jo satt nesa hjemover så jeg tekstet at vi ble sene... Og hvorfor.
Gikk veldig bra hjemover også, eneste problemet var at Vola er alt for flat, så det er lite bakker å få varmen i..
Vel hjemme på Berg var det bare å laste av hunder, bytte bil og sette nesa nordover. Var framme på middag klokka 9..
Ble sent før vi var hjemme igjen og det får ta litt av skylden for sen morgen..
Trikset vi brukte for å komme oss opp i fra sofaen i dag var at hvis ikke de voksne fikk seg en tur, så hadde iallefall de tre kvalpene som sto igjen i går godt av å komme seg ut. Alv fikk jo nok i går så han kunne ta fri i dag. Da var jo spørsmålet hvordan vi skulle trimme kvalper, og etter å ha diskutert en del muligheter så bestemte vi oss for å ta med hele sirkuset ut på tur. .
Det ble 8 - spann på Kristian og 5 - spann på meg. Tussa på spannet mitt og Dodger og Ernst på spannet til Kristian. Snudde etter ca 6 km og kjørte hjem. Ikke så kaldt i dag, men litt snø i lufta og vindtrekk gjorde at en ble litt kald i dag også.
I dag søndag så det imidlertid ganske mørkt ut for turen på Vola ganske lenge. Først sov vi lenge, så ble det ganske mye tablemushing. Det er jo Femundløp denne helga, og spennende i teten og mange å heie på. Må bare sitte litt til for å se den eller den komme inn eller reise ut. Så måtte vi avreagere med en hundefilm, valget falt på Iditarod 2003. Og da nærmet klokka seg plutselig skummelt 4 og dørstokkmila ble lengre og lengre. Men med et krafttak dro vi oss opp fra sofaen og kom oss ut.
Men la oss nå begynne med begynnelsen.
På lørdag var vi oppe i ganske rimelig tid til oss å være (dvs frokost før 12) og kom oss greit opp på vola. Jeg kjørte 4 - spann og Kristian 6.
Da vi sto og var nesten ferdige med å sele opp, så skjedde det som kunne vært ganske skummelt hvis jeg ikke hadde hatt sikringsline. Kipper sto og rykket i sela, og så gikk ankertauet av. Men siden sleden også var festet med sikringstau, så var det bare snakk om å erstatte ankertauet med ei anna line vi hadde med, og starte. Nytt tau til ankertau til meg og sikringstau til Kristian står imidlertid på ukens handleliste. Ikke vits i å friste skjebnen på nytt.
Det var surt vær, - 15 og sur vind i mot da vi kjørte innover. Hadde med Alv løpende løs, og han hadde den artigste dagen i sitt liv. Sprang sikksakk ut og inn i spannet mitt og over og under både hunder og midtline. Vierma og Kristi var veldig tålmodige med han i front, og deler av turen hadde jeg tre ledere. Alv var også bak og testet om han kunne gå sammen med Kristian sitt spann, men av Doser og Houndy fikk han klar beskjed om at han burde ligge unna. :-D
Kjørte inn til Leinsvollen og snudde der. Tok en liten pause, og Kristian tok på seg en ullgenser ekstra. Da fikk jeg melding fra mamma som lurte på når vi kom på middag... Vi hadde diskutert på msn muligheten for en middag i helga pga morsdag, og jeg hadde tenkt søndag, og ho hadde tydeligvis tenkt lørdag... Vi hadde jo satt nesa hjemover så jeg tekstet at vi ble sene... Og hvorfor.
Gikk veldig bra hjemover også, eneste problemet var at Vola er alt for flat, så det er lite bakker å få varmen i..
Vel hjemme på Berg var det bare å laste av hunder, bytte bil og sette nesa nordover. Var framme på middag klokka 9..
Ble sent før vi var hjemme igjen og det får ta litt av skylden for sen morgen..
Trikset vi brukte for å komme oss opp i fra sofaen i dag var at hvis ikke de voksne fikk seg en tur, så hadde iallefall de tre kvalpene som sto igjen i går godt av å komme seg ut. Alv fikk jo nok i går så han kunne ta fri i dag. Da var jo spørsmålet hvordan vi skulle trimme kvalper, og etter å ha diskutert en del muligheter så bestemte vi oss for å ta med hele sirkuset ut på tur. .
Det ble 8 - spann på Kristian og 5 - spann på meg. Tussa på spannet mitt og Dodger og Ernst på spannet til Kristian. Snudde etter ca 6 km og kjørte hjem. Ikke så kaldt i dag, men litt snø i lufta og vindtrekk gjorde at en ble litt kald i dag også.
lørdag 31. januar 2009
En nybegynners perspektiv!
Etter lang ventetid er endelig Gelendewagen operativ og vi kommer oss på fjellet igjen. Måtte inn med sperrene i ei lita kneik opp til Suseggvola der grusen var helt borte. Systemet fungerer imponerende godt hver gang. Ellers var det godt føre oppover etter at Julie og Laila hadde hatt problemer og fått ut strømannskapet.
Dette så ut til å bli en knalltur, passe kaldt og skarpt føre. Med 6-spann henger jeg nesten på Laila. Turen går inn forbi Rognåsen og tilbake. Grei start tatt i betraktning treningsmengde på hundene etter jul.
For de som har fått det med seg så hadde Julie hatt svømmetrening i en bekkkryssing noen km fra parkeringsplassen. "Katal og Mudda hoppa nesten over ein stri bekk, de fikk en del svømmetrening. Ei snøbro var ikke helt hva den så ut til å være og hundene svømte i isørpe"
På tur tilbake skulle vi krysse samme bekk og Dozer i led hadde store problemer med å velge side og vekslet mellom alternativene til jeg hadde mistet all kontroll bak på sleden (høgre, venstre og vekk me'n har jeg han mistenkt for tenke). Uansett endte jeg nedi samme bekken som Katla og Mudda hadde vært i. Nå var vannstanden gått ned, men i overkant var det igjen en hylle med is. Sidelengs stoppet hele ekvipasjen på min høgre hånd nede i bekken. Faen!!! Etter å ha fått summet meg litt prøver jeg å finne ut hva som er opp og ned. Jeg ligger på ryggen nede i bekken hører vannet surkler under nakken og ser opp igjennom en sprekk i ishylla. Jeg får karret meg opp ved litt drahjelp fra hundene som synes hele stoppen var unødvendig og har lyst til å komme seg i gang igjen. Jeg konstaterer at vannstanden er senket med 65-70 cm siden sist noen var der nede, men greier ikke helt å sette pris på at jeg ikke er blaut. Følelsen i høgrearm er borte og jeg greier ikke å knytte neven. Godt ankerfeste sørger for vi får alt opp og gå igjen. Men status på høgrearm er fortsatt uklar. Setter hodelykta til å blunke som avtalt når det trengs en stopp og setter etter Laila. Med en hand på styrebøylen går det da rimelig greit, men blankisen på vannet før vi er nede ved parkeringsplassen begynner å skape hodebry. Der kom jeg akkurat velberget over på tur oppover og det var med to hender. Har mest lyst til å bare stoppe opp og sette meg ned. Det blinkende lyset mitt som var ment som et varsel til Laila om at ikke alt var som det skulle ser ut til å bli ignorert.
Isen nærmer seg og det gjør fortsatt vondt men handa ser ut til å fungere. Jaggu har jeg sluppet brudd denne gangen også. Laila har endelig sett det blinkende lyset og jeg kommer meg over vannet. Etter en liten debriefing fortsetter vi ned mot bilen og hjem.
Jeg våkner neste morgen med en følelse av å være en eremittkreps, noe som kommer til å vare noen dager.
Familien Paguridae - Eremittkreps.
Bakkroppen hos disse anomurene mangler et ytre skall og tydelig leddeling. Halen er vanligvis beskyttet av tomme snegleskall, men enkelte arter bruker svamper eller sjøanemoner som beskyttelse. Uten en slik beskyttelse er eremittkrepsen fortapt. De to siste par gangbein er redusert, og hos eremittkrepsene i denne familien er høyre klo større enn venstre. Ved norskekysten har vi syv eremittkrepsarter hvorav mange er nokså like. De andre opptrer generelt noe dypere enn P. bernhardus.
Dette så ut til å bli en knalltur, passe kaldt og skarpt føre. Med 6-spann henger jeg nesten på Laila. Turen går inn forbi Rognåsen og tilbake. Grei start tatt i betraktning treningsmengde på hundene etter jul.
For de som har fått det med seg så hadde Julie hatt svømmetrening i en bekkkryssing noen km fra parkeringsplassen. "Katal og Mudda hoppa nesten over ein stri bekk, de fikk en del svømmetrening. Ei snøbro var ikke helt hva den så ut til å være og hundene svømte i isørpe"
På tur tilbake skulle vi krysse samme bekk og Dozer i led hadde store problemer med å velge side og vekslet mellom alternativene til jeg hadde mistet all kontroll bak på sleden (høgre, venstre og vekk me'n har jeg han mistenkt for tenke). Uansett endte jeg nedi samme bekken som Katla og Mudda hadde vært i. Nå var vannstanden gått ned, men i overkant var det igjen en hylle med is. Sidelengs stoppet hele ekvipasjen på min høgre hånd nede i bekken. Faen!!! Etter å ha fått summet meg litt prøver jeg å finne ut hva som er opp og ned. Jeg ligger på ryggen nede i bekken hører vannet surkler under nakken og ser opp igjennom en sprekk i ishylla. Jeg får karret meg opp ved litt drahjelp fra hundene som synes hele stoppen var unødvendig og har lyst til å komme seg i gang igjen. Jeg konstaterer at vannstanden er senket med 65-70 cm siden sist noen var der nede, men greier ikke helt å sette pris på at jeg ikke er blaut. Følelsen i høgrearm er borte og jeg greier ikke å knytte neven. Godt ankerfeste sørger for vi får alt opp og gå igjen. Men status på høgrearm er fortsatt uklar. Setter hodelykta til å blunke som avtalt når det trengs en stopp og setter etter Laila. Med en hand på styrebøylen går det da rimelig greit, men blankisen på vannet før vi er nede ved parkeringsplassen begynner å skape hodebry. Der kom jeg akkurat velberget over på tur oppover og det var med to hender. Har mest lyst til å bare stoppe opp og sette meg ned. Det blinkende lyset mitt som var ment som et varsel til Laila om at ikke alt var som det skulle ser ut til å bli ignorert.
Isen nærmer seg og det gjør fortsatt vondt men handa ser ut til å fungere. Jaggu har jeg sluppet brudd denne gangen også. Laila har endelig sett det blinkende lyset og jeg kommer meg over vannet. Etter en liten debriefing fortsetter vi ned mot bilen og hjem.
Jeg våkner neste morgen med en følelse av å være en eremittkreps, noe som kommer til å vare noen dager.
Familien Paguridae - Eremittkreps.
Bakkroppen hos disse anomurene mangler et ytre skall og tydelig leddeling. Halen er vanligvis beskyttet av tomme snegleskall, men enkelte arter bruker svamper eller sjøanemoner som beskyttelse. Uten en slik beskyttelse er eremittkrepsen fortapt. De to siste par gangbein er redusert, og hos eremittkrepsene i denne familien er høyre klo større enn venstre. Ved norskekysten har vi syv eremittkrepsarter hvorav mange er nokså like. De andre opptrer generelt noe dypere enn P. bernhardus.
Abonner på:
Innlegg (Atom)