En nybegynners perspektiv!

Etter lang ventetid er endelig Gelendewagen operativ og vi kommer oss på fjellet igjen. Måtte inn med sperrene i ei lita kneik opp til Suseggvola der grusen var helt borte. Systemet fungerer imponerende godt hver gang. Ellers var det godt føre oppover etter at Julie og Laila hadde hatt problemer og fått ut strømannskapet.

Dette så ut til å bli en knalltur, passe kaldt og skarpt føre. Med 6-spann henger jeg nesten på Laila. Turen går inn forbi Rognåsen og tilbake. Grei start tatt i betraktning treningsmengde på hundene etter jul.

For de som har fått det med seg så hadde Julie hatt svømmetrening i en bekkkryssing noen km fra parkeringsplassen. "Katal og Mudda hoppa nesten over ein stri bekk, de fikk en del svømmetrening. Ei snøbro var ikke helt hva den så ut til å være og hundene svømte i isørpe"
På tur tilbake skulle vi krysse samme bekk og Dozer i led hadde store problemer med å velge side og vekslet mellom alternativene til jeg hadde mistet all kontroll bak på sleden (høgre, venstre og vekk me'n har jeg han mistenkt for tenke). Uansett endte jeg nedi samme bekken som Katla og Mudda hadde vært i. Nå var vannstanden gått ned, men i overkant var det igjen en hylle med is. Sidelengs stoppet hele ekvipasjen på min høgre hånd nede i bekken. Faen!!! Etter å ha fått summet meg litt prøver jeg å finne ut hva som er opp og ned. Jeg ligger på ryggen nede i bekken hører vannet surkler under nakken og ser opp igjennom en sprekk i ishylla. Jeg får karret meg opp ved litt drahjelp fra hundene som synes hele stoppen var unødvendig og har lyst til å komme seg i gang igjen. Jeg konstaterer at vannstanden er senket med 65-70 cm siden sist noen var der nede, men greier ikke helt å sette pris på at jeg ikke er blaut. Følelsen i høgrearm er borte og jeg greier ikke å knytte neven. Godt ankerfeste sørger for vi får alt opp og gå igjen. Men status på høgrearm er fortsatt uklar. Setter hodelykta til å blunke som avtalt når det trengs en stopp og setter etter Laila. Med en hand på styrebøylen går det da rimelig greit, men blankisen på vannet før vi er nede ved parkeringsplassen begynner å skape hodebry. Der kom jeg akkurat velberget over på tur oppover og det var med to hender. Har mest lyst til å bare stoppe opp og sette meg ned. Det blinkende lyset mitt som var ment som et varsel til Laila om at ikke alt var som det skulle ser ut til å bli ignorert.

Isen nærmer seg og det gjør fortsatt vondt men handa ser ut til å fungere. Jaggu har jeg sluppet brudd denne gangen også. Laila har endelig sett det blinkende lyset og jeg kommer meg over vannet. Etter en liten debriefing fortsetter vi ned mot bilen og hjem.

Jeg våkner neste morgen med en følelse av å være en eremittkreps, noe som kommer til å vare noen dager.

Familien Paguridae - Eremittkreps.
Bakkroppen hos disse anomurene mangler et ytre skall og tydelig leddeling. Halen er vanligvis beskyttet av tomme snegleskall, men enkelte arter bruker svamper eller sjøanemoner som beskyttelse. Uten en slik beskyttelse er eremittkrepsen fortapt. De to siste par gangbein er redusert, og hos eremittkrepsene i denne familien er høyre klo større enn venstre. Ved norskekysten har vi syv eremittkrepsarter hvorav mange er nokså like. De andre opptrer generelt noe dypere enn P. bernhardus.