Skjærtorsdag og bursdagsfeiring

Vi hadde avtalt med Kathrine at vi skulle forsøke å få til hundetur for henne og Eskil på Eskil sin bursdag på skjærtorsdag. De ville da være på hytta, og vi kunne starte ut på tur som vanlig og bare møte opp utenfor hytta. Kathrine ble noe forsinket i sin avreise, og derfor var det mer mot kveld før vi var klare på Susegga for avreise. Kristian kjørte 8-spann, og jeg 5. Fra parkeringa til hytta er det 9km, og det skulle erfaringsmessig ikke ta stort mer enn en time. Så feil kan en ta..

Vi startet av gårde med friskt mot, men det hadde vært en lang dag med sol, så det var gjennomslagsføre delux. Enkelte ganger hang Dodger i nakkelina mens han svømte i snøen og forsøkte å finne feste for føttene. Det samme med Kipper som gikk bak hos meg. Jeg hadde Houndy og Kristi i led, og det gikk greit. Borte ved Åksjøen møtte vi det første hinderet, isen hadde fått en lyseblå farge som vi ikke likte, så vi satset på brua i stedet. Houndy og Kristi skjønte ikke høyrekommando plutselig, men Vierma tok kommando i point og dro med seg lederne og alt til høyre. Nede ved brua møtte vi et nytt problem. Brua var bar, og det var en meter med vann mellom bredden der vi var og selve brua. I tillegg kom vi ikke rett på, men i en liten vinkel. Heldigvis var ikke vannet dypt, det var bare 10 cm ca over store flate steiner, men utfordring likevel å få lederne over. Utrolig nok så gikk lederne mine over uten noe mer tull, sleden og resten av hundene var det litt verre med. Kjørte litt lengre bort, og fikk ankret opp i en stolpe og vasset tilbake for å hjelpe Kristian. Han hadde Voina og Alv(8mnd) i led, så han hadde litt mer lederproblemer, men innen jeg kom bakover, så hadde han fått mesteparten av spannet på brua, veltet sleden, slått kneet og satt ankeret godt fast i bruplankene. Tussa som gikk bak sammen med Kawa hadde vært under vann en tur, og så veldig misfornøyd ut med hele opplegget. Men når vi nå hadde passert brua kunne det umulig bli noe verre..
Kom oss inn på gammelsporet, og bekken som Kristian sjekket bunnen av tidligere i vinter hadde ikke gått opp, og var lett å krysse. Ting så nå ut til å gå bedre. Men ca 1km før vi kommer inn på sporet fra Henningvola krysser vi ei stor myr med noen bekker. Vi så ut over den og så et hav av overvann og brunt myrvann. Nice. Løsningen var å legge sporet til venstre, og så svinge til høyre litt lenger bort. Men nå hadde Kristi fått nok av brøyting og vann og Houndy, og utnyttet enhver anledning til å forsøke å snu spannet hjemover. Bytte av ledere måtte til, og gamlemor Vierma måtte ta ansvar. Det gikk greit, men Houndy har ikke helt skjønt det der med høyre og venstre uspora, og kan desuten være ganske vanskelig å flytte på, så Vierma hadde en tung jobb med styringa. Litt lengre bort traff vi på en ny bekk som holdt på å gå opp. Jeg konfererte med Kristian om hvordan vi skulle angripe dette, men han sa at vi bare skulle krysse der vi var. "Jeg kan ikke bli noe våtere enn det jeg er," sa han. Jeg styrte hundene dit det så ut til å være lettest å krysse, men midt i bekken stoppet Houndy og Dodger på ei lita øy med snø. Det var håpløst å få rikka de den siste meteren til venstre og på fast snø. "Nå blir jeg våt", tenkte jeg, og gikk fram fra sleden. Og det stemte. Gikk raskt for snøen bar ikke så godt, men fikk likevel vann godt over Sorelskoene som fyllte seg med vann. Bra det var varmt og fint i været. Spannet mitt fulgte etter når jeg gikk over, og Kristian sitt kom da også. Men de tok en litt annen rute over, og der var det dypere. Halve spannet var vel kommet over da Kristian måtte hjelpe til og dytte. Men da han gikk av sleden fantes det ikke bunn.. Bakhundene svømte og Kristian lå på magen etter sleden. Det viste seg at det gikk å bli våtere enn det han var....
Ble ikke så mye mer kluss på resten av turen, men da vi kom til hytta hadde vi brukt over dobbelt så lang tid som planlagt og hadde støvlene fulle av vann.. Men kaffe og bursdagskake rettet på det meste.. Da vi skulle ut og kjøre bursdagsturen hadde det blitt mørkt og begynt å regne. Ikke de beste forholdene for tur, men jeg tror de koste seg på den lille turen rundt på vola i skiløypene.
Vi måtte spørre Eskil om å kjøre Kristian tilbake til Suseggvola for å hente bil og henger så vi kunne komme oss hjem igjen. Å kjøre løypa tilbake frista ikke. På vei ned fikk Kawa ett eller annet anfall og holdt på å svelge tunga si, men Kristian fikk ordna opp i det så det gikk bra.