En nybegynners perspektiv!

Etter lang ventetid er endelig Gelendewagen operativ og vi kommer oss på fjellet igjen. Måtte inn med sperrene i ei lita kneik opp til Suseggvola der grusen var helt borte. Systemet fungerer imponerende godt hver gang. Ellers var det godt føre oppover etter at Julie og Laila hadde hatt problemer og fått ut strømannskapet.

Dette så ut til å bli en knalltur, passe kaldt og skarpt føre. Med 6-spann henger jeg nesten på Laila. Turen går inn forbi Rognåsen og tilbake. Grei start tatt i betraktning treningsmengde på hundene etter jul.

For de som har fått det med seg så hadde Julie hatt svømmetrening i en bekkkryssing noen km fra parkeringsplassen. "Katal og Mudda hoppa nesten over ein stri bekk, de fikk en del svømmetrening. Ei snøbro var ikke helt hva den så ut til å være og hundene svømte i isørpe"
På tur tilbake skulle vi krysse samme bekk og Dozer i led hadde store problemer med å velge side og vekslet mellom alternativene til jeg hadde mistet all kontroll bak på sleden (høgre, venstre og vekk me'n har jeg han mistenkt for tenke). Uansett endte jeg nedi samme bekken som Katla og Mudda hadde vært i. Nå var vannstanden gått ned, men i overkant var det igjen en hylle med is. Sidelengs stoppet hele ekvipasjen på min høgre hånd nede i bekken. Faen!!! Etter å ha fått summet meg litt prøver jeg å finne ut hva som er opp og ned. Jeg ligger på ryggen nede i bekken hører vannet surkler under nakken og ser opp igjennom en sprekk i ishylla. Jeg får karret meg opp ved litt drahjelp fra hundene som synes hele stoppen var unødvendig og har lyst til å komme seg i gang igjen. Jeg konstaterer at vannstanden er senket med 65-70 cm siden sist noen var der nede, men greier ikke helt å sette pris på at jeg ikke er blaut. Følelsen i høgrearm er borte og jeg greier ikke å knytte neven. Godt ankerfeste sørger for vi får alt opp og gå igjen. Men status på høgrearm er fortsatt uklar. Setter hodelykta til å blunke som avtalt når det trengs en stopp og setter etter Laila. Med en hand på styrebøylen går det da rimelig greit, men blankisen på vannet før vi er nede ved parkeringsplassen begynner å skape hodebry. Der kom jeg akkurat velberget over på tur oppover og det var med to hender. Har mest lyst til å bare stoppe opp og sette meg ned. Det blinkende lyset mitt som var ment som et varsel til Laila om at ikke alt var som det skulle ser ut til å bli ignorert.

Isen nærmer seg og det gjør fortsatt vondt men handa ser ut til å fungere. Jaggu har jeg sluppet brudd denne gangen også. Laila har endelig sett det blinkende lyset og jeg kommer meg over vannet. Etter en liten debriefing fortsetter vi ned mot bilen og hjem.

Jeg våkner neste morgen med en følelse av å være en eremittkreps, noe som kommer til å vare noen dager.

Familien Paguridae - Eremittkreps.
Bakkroppen hos disse anomurene mangler et ytre skall og tydelig leddeling. Halen er vanligvis beskyttet av tomme snegleskall, men enkelte arter bruker svamper eller sjøanemoner som beskyttelse. Uten en slik beskyttelse er eremittkrepsen fortapt. De to siste par gangbein er redusert, og hos eremittkrepsene i denne familien er høyre klo større enn venstre. Ved norskekysten har vi syv eremittkrepsarter hvorav mange er nokså like. De andre opptrer generelt noe dypere enn P. bernhardus.

Første tur...

I kveld ble nysgjerrigheten for stor og jeg kunne ikke vente lenger. De to elste kvalpene er 6mnd og ganske krakilske, så hvordan ville de fungere i spann? Doser, Vierma og Galma ble plukket ut for å teste, sammen med de to håpefulle. Doser og Vierma i led, Galma og Alv i point, og Tussa alene bak. Brukte Oinakkasleden til Kristian for å få litt tyngde og stabilitet. Det var forbausende lite tull med seler og liner ved start, men så har de jo hatt på sele før på tur og hadde vel derfor en viss ide om hva som skulle skje. Begge to trakk fra første meter, og gikk veldig bra hele veien. Stoppet halvveis for litt kos og klapp, men det hadde de nesten ikke tid til. Å krysse grøftene var ikke noe problem. Snudde etter 1km og kjørte tilbake. Doser var absolutt ikke enig i den avgjørelsen, han ville lenger. ;-D Alv og Tussa har tatt et stort skritt mot å være ordentlige sledehunder.

Husbygging

Å bygge hundehus er egentlig noe som skal være ferdig i løpet av høsten, men høsten var ikke lang nok i år.. Så mens jeg var ute på tur for å få en hund sydd, hadde Kristian den kalde fornøyelse av å bygge et nytt hundehus. Med varmeovnen på holdt garasjen varme 6 minusgrader.. Men det ble ferdig en helt ny vertikaldelt tomannsbolig. Kawa og Houndy byttet på å være garasjehund og overvåke byggingen. Houndy godkjente byggverket, og nå står huset nymalt til tørk nede i kjelleren..

Bambi på isen, eller var det Dodger med venner??

Var ute og testa isen på Fossemvatnet i kveld og hadde med alle fire valpene. Det var et ganske komisk syn. Til å begynne med gikk det greit, for isen var dekt av ett tynt snølag slik at de fikk feste, men så kom vi ut til der hvor isen hadde lagt seg etter at det kom snø. Der var det speilblank stålis. Alv var like skeptisk som bambi før han ble med utpå, ble litt hyling før han torde å ta sjansen. De hadde en del problemer med å få stablet føttene under seg for lange perioder av gangen, spesielt Dodger som ofte flatet ut på samme måte som Bambi. Men det gikk bedre og bedre og på slutten av turen hadde de noenlunde kontroll. Kjempetrening før isene på Femundløpet.... Vi gikk ut hele Bergsbukta og ut til Fornestangen. Ca 10cm med stålis hele veien. Turen hjem gikk kun i lyset fra fullmånen.

Og så en takk til Mekonomen!

Med fjærklemmer fra Mekonomen er det aldri kjedelig. GD lengter etter å bli EU-godkjent og fjærene er nå byttet, men ikke helt uten dramatikk.

Med god help fra Eskil bar det til å få ut gammelfjærene. På med fjærklemmer og skru til. I prosessen begynte den ene fjærklemma og få det. Mekonomenfjærklemma ble bøyd til nesten U i det kreftene i fjæra presset på.

Hva gjør en nå?

Hadde jo vært kjekt å reddet ei klemme. På med spettet igjennom fjæra og hjertet i halsen og litt dumdristighet så kom den ene av etterhvert.


Nå er det bare gammelfjæra og ei fjærklemme igjen, som jeg ikke akkurat har lyst til å ha liggende inne garasjen. Beste løsningen til nå ble å gjemme den i en grøft i skogen og håpe at tidenstann får has på kreftene som venter på å bli utløst.

Bare noen strømfeil igjen nå så blir det greit å kjøre opp til Vola igjen med hundhenger.

Not suitable for Kipper

Det står NOT SUITABLE FOR CLIMBING men hva gjør man når en er i beit for krok på reservesela?? Jo, man tar den første kroken en finner, og håper det funker. Denne kommer vel fra Biltema og funket ikke..... Selv om den nesten er på tykkelse med min lillefinger. Ett rykk og vekk me'n, tenkte Kipper... Kristian endte opp med å knyte baklina fast til sela, noe som ikke var en enkel øvelse med kennelens nest største og mest spinnville hund. Iallefall ikke når jeg hadde startet og sto og ventet 200m lenger framme. Kristian og Kipper var ikke helt kompiser den dagen..

Fantastisk helg!

Nå begynner ting å bli i orden her hjemme. Har brukt helga til å kjøre opp løype fra huset og rundt på jordene. Ble 6km brøyting i går, og 2km til i dag, så nå har vi en runde på 8km fra huset. Det er deilig å kunne kjøre hjemmefra etter å ha lasta hunder på henger for trening hele høsten. Var tungt å brøyte i dag, den halvmeteren med snø som kom i går har fått en hinne som nesten bar hundene, men ikke helt. Doser gjorde en kjempejobb i front i dag. Gikk single led på slutten.