Hundefri (nesten ihvertfall)

Vi har litt luksus denne sommeren siden min bror kunne passe hundene og være valpegeneral. Så når ferien endelig kom ble bilen pakket på rutinemessig vis. Telt, feltstoler, reinskinn, fiskestang osv. Det begynner å gå rutine i å pakke for fine turer med GDen. (Det enda høsttreninga ikke er kommet helt i gang enda.)

Fullpakket GD

Først gikk turen langs villmarksveien til Finnbakken i Leirskardalen, som fungerte som basecamp de første dagene. Vi hadde egentlig som mål å komme oss på breen denne sommeren, men ting gikk litt fra oss i planleggingen, så vi tok dette som en spanetur. For meg er området rundt Okstindan fortsatt ukjent. Vi har hatt noen turer med spann om vinteren, men til hundekjøring er ikke akkurat dette mitt favorittområde. Som dere ser fra bildene går det rett opp og rett ned over alt. Som det ikke er galskap nok å kjøre hundespann horisontalt.

Utsikt nedover Leirskardalen. Bildet er tatt rett ovenfor Finnbakken.

Enden av veien i Leiskardalen. Så langt kom vi med bil.

Etter litt basecampliv fikk vi trua på å komme oss opp på fjellet og torsdag gikk vi opp til Steinbua i retning Okstindbreen. Som dere ser fra bildene greidde vi ikke å sette igjen alle hundene. Vi har prøvd å reise helt hundefritt en gang i fjor sommer og endte opp på et hundehotell med navn "Spetsen" i Soleftå. Her var det reklame for hundefor på veggene og dispensere for hundeposer. Men vi bør vel komme oss tilbake til denne turen. Vi hadde nå sett breen og takket være NVE er det veier i kryss og tvers her opp og elvene renner i alle retninger. Etter at elva har kommet ned den fine fossen fra breen og ned i Mørkbekktjønna tar det ikke lang tid før den forsvinner ned i et hull og ender opp i nabodalen for å renne ned i Kjennsvatnet.

Her starter Mørkbekken

Her forsvinner Mørkbekken i fjellet.

Steinbua, nødinngang oppe til høyre.

Fornøyd gjeng på tur.

Dette ga oss en god grunn til å reise rundt til Kjennsvatnet og sjekke opp hvor vannet blir av. (At grusveien som ble anlagt i forbindelse med anleggsarbeidet er 4 mil og dermed er interessant for hundetrening kan også ha vært en grunn.)

Vannskille over til Kjennsvatnet

Å gå i fra Leirskardalen til Kjennsvatnet er ikke lange turen. Men å kjøre rundt er nesten en dagsetappe med GDen. Først må vi til Mo etter E6 og deretter E12 (Blå vegen) nesten til svenskegrensa før vi kunne begynne turen på grusveien inntil Kjennsvatnet. De nye dekken til GDen (BF Goodrich Mud Terrain) kommer godt med på disse grove anleggsveiene.



Inne ved Kjennsvatnet fant vi igjen Mørkbekken og en kjempefin leirplass på Finnstumoen. Her hadde vi kjempeutsikt mot Oksskolten 1916 moh. Det frister virkelig med en tur opp dit, så her må det planlegges litt mer til neste tur. (Litt trening er kanskje også en ide.)

Her dukker Mørkbekken opp igjen. Kjennsvatnet i bakgrunn.

Finnstumoen, en kjempefin leirplass.

Oksskolten 1916 moh.

Fornøyd Kristian etter morgendukkert. Mindre fornøyd Ernst etter å ha blitt tvunget med på det samme.

Turen hjem gikk via alle grusveier vi kunne finne mellom Hemavan og Stekenjokk og en titt på baksida av Børgefjell. Vi fikk også med oss gammelveien over Steinfjellet før vi stoppet i Namsskogan og traff Janne, Tom, Rikard og Bodil. Her ble det kennelinspeksjon og hundeprat resten av kvelden.

På siste etappe fikk vi også med oss Nessådalen med lunsj i det fri og bading i Fiskløysa. Her er det masse fine grusveier som kan komme godt med når høsttreningen på Hatlingvatnet begynner å bli kjedelig.

Ernst snuser på et stykk steindau grevling i Snåsa.

Når vi var hjemme var vi alle enige om at vi hadde hatt en fin fin tur :-)

Hilsen Kristian, Laila, Ernst og Doser