Etter å ha regnet litt på det er jeg sikker. Er selvsagt ikke med i premietrekningen, men håper å kunne overbevise noen om at det blir 8 valper.
Vierma har matcvekt på 20kg og veier nå 24,8kg. Dvs. 4,8kg med valper, fostervann og morskake. Ca. halvparten av vekta er fostervann og morskake, 2.4kg. Dette gjør at det står igjen 2,4kg til valper. Det er nå gått 52 dager og fostrene bør nå begynne å nærmeseg 300g pr. stk.
24/3=8 valper.
Det her er jo enkelt.....
For å visualisere antallet kan en ta en titt på dette bildet. 8 av Shackleton's 'Endurance' dogs.
onsdag 22. april 2009
lørdag 18. april 2009
Mens vi venter.. Gjettekonkurranse.
Det er nå veldig tydelig at Vierma er med valper. Ho vagger rundt på gårdsplassen som et hengebuksvin, og enda er det to uker igjen. Veide ho i går på ca 47 dager og da var vekta 23,8kg. Vanlig vekt er rundt 19-20kg. Sist var det 7stk og ho var stor da også, men har ingen peiling på hvor mye ho veide. Spørsmålet som vi lurer på nå er hvor mange valper kan det være? Premie til den som tipper rett.
tirsdag 14. april 2009
Skjærtorsdag og bursdagsfeiring
Vi hadde avtalt med Kathrine at vi skulle forsøke å få til hundetur for henne og Eskil på Eskil sin bursdag på skjærtorsdag. De ville da være på hytta, og vi kunne starte ut på tur som vanlig og bare møte opp utenfor hytta. Kathrine ble noe forsinket i sin avreise, og derfor var det mer mot kveld før vi var klare på Susegga for avreise. Kristian kjørte 8-spann, og jeg 5. Fra parkeringa til hytta er det 9km, og det skulle erfaringsmessig ikke ta stort mer enn en time. Så feil kan en ta..
Vi startet av gårde med friskt mot, men det hadde vært en lang dag med sol, så det var gjennomslagsføre delux. Enkelte ganger hang Dodger i nakkelina mens han svømte i snøen og forsøkte å finne feste for føttene. Det samme med Kipper som gikk bak hos meg. Jeg hadde Houndy og Kristi i led, og det gikk greit. Borte ved Åksjøen møtte vi det første hinderet, isen hadde fått en lyseblå farge som vi ikke likte, så vi satset på brua i stedet. Houndy og Kristi skjønte ikke høyrekommando plutselig, men Vierma tok kommando i point og dro med seg lederne og alt til høyre. Nede ved brua møtte vi et nytt problem. Brua var bar, og det var en meter med vann mellom bredden der vi var og selve brua. I tillegg kom vi ikke rett på, men i en liten vinkel. Heldigvis var ikke vannet dypt, det var bare 10 cm ca over store flate steiner, men utfordring likevel å få lederne over. Utrolig nok så gikk lederne mine over uten noe mer tull, sleden og resten av hundene var det litt verre med. Kjørte litt lengre bort, og fikk ankret opp i en stolpe og vasset tilbake for å hjelpe Kristian. Han hadde Voina og Alv(8mnd) i led, så han hadde litt mer lederproblemer, men innen jeg kom bakover, så hadde han fått mesteparten av spannet på brua, veltet sleden, slått kneet og satt ankeret godt fast i bruplankene. Tussa som gikk bak sammen med Kawa hadde vært under vann en tur, og så veldig misfornøyd ut med hele opplegget. Men når vi nå hadde passert brua kunne det umulig bli noe verre..
Kom oss inn på gammelsporet, og bekken som Kristian sjekket bunnen av tidligere i vinter hadde ikke gått opp, og var lett å krysse. Ting så nå ut til å gå bedre. Men ca 1km før vi kommer inn på sporet fra Henningvola krysser vi ei stor myr med noen bekker. Vi så ut over den og så et hav av overvann og brunt myrvann. Nice. Løsningen var å legge sporet til venstre, og så svinge til høyre litt lenger bort. Men nå hadde Kristi fått nok av brøyting og vann og Houndy, og utnyttet enhver anledning til å forsøke å snu spannet hjemover. Bytte av ledere måtte til, og gamlemor Vierma måtte ta ansvar. Det gikk greit, men Houndy har ikke helt skjønt det der med høyre og venstre uspora, og kan desuten være ganske vanskelig å flytte på, så Vierma hadde en tung jobb med styringa. Litt lengre bort traff vi på en ny bekk som holdt på å gå opp. Jeg konfererte med Kristian om hvordan vi skulle angripe dette, men han sa at vi bare skulle krysse der vi var. "Jeg kan ikke bli noe våtere enn det jeg er," sa han. Jeg styrte hundene dit det så ut til å være lettest å krysse, men midt i bekken stoppet Houndy og Dodger på ei lita øy med snø. Det var håpløst å få rikka de den siste meteren til venstre og på fast snø. "Nå blir jeg våt", tenkte jeg, og gikk fram fra sleden. Og det stemte. Gikk raskt for snøen bar ikke så godt, men fikk likevel vann godt over Sorelskoene som fyllte seg med vann. Bra det var varmt og fint i været. Spannet mitt fulgte etter når jeg gikk over, og Kristian sitt kom da også. Men de tok en litt annen rute over, og der var det dypere. Halve spannet var vel kommet over da Kristian måtte hjelpe til og dytte. Men da han gikk av sleden fantes det ikke bunn.. Bakhundene svømte og Kristian lå på magen etter sleden. Det viste seg at det gikk å bli våtere enn det han var....
Ble ikke så mye mer kluss på resten av turen, men da vi kom til hytta hadde vi brukt over dobbelt så lang tid som planlagt og hadde støvlene fulle av vann.. Men kaffe og bursdagskake rettet på det meste.. Da vi skulle ut og kjøre bursdagsturen hadde det blitt mørkt og begynt å regne. Ikke de beste forholdene for tur, men jeg tror de koste seg på den lille turen rundt på vola i skiløypene.
Vi måtte spørre Eskil om å kjøre Kristian tilbake til Suseggvola for å hente bil og henger så vi kunne komme oss hjem igjen. Å kjøre løypa tilbake frista ikke. På vei ned fikk Kawa ett eller annet anfall og holdt på å svelge tunga si, men Kristian fikk ordna opp i det så det gikk bra.
Vi startet av gårde med friskt mot, men det hadde vært en lang dag med sol, så det var gjennomslagsføre delux. Enkelte ganger hang Dodger i nakkelina mens han svømte i snøen og forsøkte å finne feste for føttene. Det samme med Kipper som gikk bak hos meg. Jeg hadde Houndy og Kristi i led, og det gikk greit. Borte ved Åksjøen møtte vi det første hinderet, isen hadde fått en lyseblå farge som vi ikke likte, så vi satset på brua i stedet. Houndy og Kristi skjønte ikke høyrekommando plutselig, men Vierma tok kommando i point og dro med seg lederne og alt til høyre. Nede ved brua møtte vi et nytt problem. Brua var bar, og det var en meter med vann mellom bredden der vi var og selve brua. I tillegg kom vi ikke rett på, men i en liten vinkel. Heldigvis var ikke vannet dypt, det var bare 10 cm ca over store flate steiner, men utfordring likevel å få lederne over. Utrolig nok så gikk lederne mine over uten noe mer tull, sleden og resten av hundene var det litt verre med. Kjørte litt lengre bort, og fikk ankret opp i en stolpe og vasset tilbake for å hjelpe Kristian. Han hadde Voina og Alv(8mnd) i led, så han hadde litt mer lederproblemer, men innen jeg kom bakover, så hadde han fått mesteparten av spannet på brua, veltet sleden, slått kneet og satt ankeret godt fast i bruplankene. Tussa som gikk bak sammen med Kawa hadde vært under vann en tur, og så veldig misfornøyd ut med hele opplegget. Men når vi nå hadde passert brua kunne det umulig bli noe verre..
Kom oss inn på gammelsporet, og bekken som Kristian sjekket bunnen av tidligere i vinter hadde ikke gått opp, og var lett å krysse. Ting så nå ut til å gå bedre. Men ca 1km før vi kommer inn på sporet fra Henningvola krysser vi ei stor myr med noen bekker. Vi så ut over den og så et hav av overvann og brunt myrvann. Nice. Løsningen var å legge sporet til venstre, og så svinge til høyre litt lenger bort. Men nå hadde Kristi fått nok av brøyting og vann og Houndy, og utnyttet enhver anledning til å forsøke å snu spannet hjemover. Bytte av ledere måtte til, og gamlemor Vierma måtte ta ansvar. Det gikk greit, men Houndy har ikke helt skjønt det der med høyre og venstre uspora, og kan desuten være ganske vanskelig å flytte på, så Vierma hadde en tung jobb med styringa. Litt lengre bort traff vi på en ny bekk som holdt på å gå opp. Jeg konfererte med Kristian om hvordan vi skulle angripe dette, men han sa at vi bare skulle krysse der vi var. "Jeg kan ikke bli noe våtere enn det jeg er," sa han. Jeg styrte hundene dit det så ut til å være lettest å krysse, men midt i bekken stoppet Houndy og Dodger på ei lita øy med snø. Det var håpløst å få rikka de den siste meteren til venstre og på fast snø. "Nå blir jeg våt", tenkte jeg, og gikk fram fra sleden. Og det stemte. Gikk raskt for snøen bar ikke så godt, men fikk likevel vann godt over Sorelskoene som fyllte seg med vann. Bra det var varmt og fint i været. Spannet mitt fulgte etter når jeg gikk over, og Kristian sitt kom da også. Men de tok en litt annen rute over, og der var det dypere. Halve spannet var vel kommet over da Kristian måtte hjelpe til og dytte. Men da han gikk av sleden fantes det ikke bunn.. Bakhundene svømte og Kristian lå på magen etter sleden. Det viste seg at det gikk å bli våtere enn det han var....
Ble ikke så mye mer kluss på resten av turen, men da vi kom til hytta hadde vi brukt over dobbelt så lang tid som planlagt og hadde støvlene fulle av vann.. Men kaffe og bursdagskake rettet på det meste.. Da vi skulle ut og kjøre bursdagsturen hadde det blitt mørkt og begynt å regne. Ikke de beste forholdene for tur, men jeg tror de koste seg på den lille turen rundt på vola i skiløypene.
Vi måtte spørre Eskil om å kjøre Kristian tilbake til Suseggvola for å hente bil og henger så vi kunne komme oss hjem igjen. Å kjøre løypa tilbake frista ikke. På vei ned fikk Kawa ett eller annet anfall og holdt på å svelge tunga si, men Kristian fikk ordna opp i det så det gikk bra.
fredag 10. april 2009
Eplemarmelade m/biter
Palmehelga reiste vi vi til Korgen og Leirskardalen for litt kjøring og sosialt samvær med familien. Egentlig hadde vi planlagt avreise til fredags kveld, men vi ventet på en hengsel til bakdøra på GD'en som ikke kom før på lørdag, så det ble lørdag ettermiddag at vi var startklare. Kom frem til ferdig elgsteik, og etterpå satte vi hundene på langkjetting. Det var en del bjeffing på hundene, men vi tenkte ikke noe mer over det fordi det var jo fire kvalper på langkjetting på et ukjent sted, så det var jo naturlig egentlig. Men da vi kom for å fore viste det seg at bjeffinga hadde en helt annen grunn. 7 hunder sto i en stor klump borte ved ene festet av langkjettingen. Tussa hadde tygd løs festet som holdt kjettingen hennes til vaieren, kommet seg bort til tauet som festet ene enden av vaieren og toppet det hele med å tygge av tauet der. Alt hadde floket seg, og Doser og Kawa hadde sloss. Kawa hadde en del sår etter hjørnetenner i føttene og hodet, men ikke noe alvorlig. Doser hadde to sår som måtte syes. Dermed var to hunder sykmeldt første delen av påska. Vi hadde ingen skjerm, så vi tok hull i bunnen på ei bøtte som hadde inneholdt eplemarmelade m/biter og stripset den fast til halsbåndet til Doser så han ikke skulle tygge på stingene. Han fikk tilnavnet "Bøtteknotten" og lå i bur i uthuset og syntes veldig synd på seg selv.
Søndag tok vi med Kristine og de tolv resterende hundene og kjørte en tur innover Leirbotnet mot Kjennsvatnet. Der vinner en høgdemeter raskt, og bakkene virket snart endeløse. Men været var fint og hundene jobbet bra. Vi kom nesten opp på løypas høyeste punkt før vi snudde og kjørte ned igjen. Nede i dalen tok vi en kort rast. Kristine var blitt litt kald, så vi skiftet sokker og så fikk ho sitte i fjellduken på tur ned.
Mandag var ikke været så vi var på en liten handletur i Korgen, penicillin til Doser bl.a og var innom bestemor på besøk. På ettermiddagen kjørte vi opp ei løype på ca 500m på jordet, med et 5-spann, og så fikk den unge hundekjøreren kjøre sin egen slede bak. Første runde hadde hun to hunder, men det ble for mye så vi reduserte til bare en. Da gikk det mye bedre, og det ble noen runder før vi ga oss.
Tirsdag ble også en sløvedag mens vi ventet for å se om det kanskje ble fint vær. Vi vurderte å dra på fjellet, men det ble til at det ble kjøring på jordet. Lederne på 6-spannet denne dagen syntes at det å gå rundt og rundt sånn var kjempeteit, og foreslo hele tiden "forbedringer" som f.eks å dra videre eller ut på veien. Men Kristine kom bak på sin slede med Kristi, og de kjørte forbi og tok ledelsen, så da gikk alt veldig bra. Til slutt syntes hun det gikk for tregt med bare en hund, så ho spurte om å få kjøre en til. Da ble det to-spann med Kristi og Voina og vi kom helt ut av telling på hvor mange runder det ble.
Vi vurderte å bli til onsdag, men fant ut at det var like greit å kjøre ned på tirsdag siden vi hadde bøtteknotten å ta vare på, og vi var litt lei av å ha hundene på langkjetting.
Søndag tok vi med Kristine og de tolv resterende hundene og kjørte en tur innover Leirbotnet mot Kjennsvatnet. Der vinner en høgdemeter raskt, og bakkene virket snart endeløse. Men været var fint og hundene jobbet bra. Vi kom nesten opp på løypas høyeste punkt før vi snudde og kjørte ned igjen. Nede i dalen tok vi en kort rast. Kristine var blitt litt kald, så vi skiftet sokker og så fikk ho sitte i fjellduken på tur ned.
Mandag var ikke været så vi var på en liten handletur i Korgen, penicillin til Doser bl.a og var innom bestemor på besøk. På ettermiddagen kjørte vi opp ei løype på ca 500m på jordet, med et 5-spann, og så fikk den unge hundekjøreren kjøre sin egen slede bak. Første runde hadde hun to hunder, men det ble for mye så vi reduserte til bare en. Da gikk det mye bedre, og det ble noen runder før vi ga oss.
Tirsdag ble også en sløvedag mens vi ventet for å se om det kanskje ble fint vær. Vi vurderte å dra på fjellet, men det ble til at det ble kjøring på jordet. Lederne på 6-spannet denne dagen syntes at det å gå rundt og rundt sånn var kjempeteit, og foreslo hele tiden "forbedringer" som f.eks å dra videre eller ut på veien. Men Kristine kom bak på sin slede med Kristi, og de kjørte forbi og tok ledelsen, så da gikk alt veldig bra. Til slutt syntes hun det gikk for tregt med bare en hund, så ho spurte om å få kjøre en til. Da ble det to-spann med Kristi og Voina og vi kom helt ut av telling på hvor mange runder det ble.
Vi vurderte å bli til onsdag, men fant ut at det var like greit å kjøre ned på tirsdag siden vi hadde bøtteknotten å ta vare på, og vi var litt lei av å ha hundene på langkjetting.
Abonner på:
Innlegg (Atom)